Nasjonalsymboler og 17.mai – det vil jo ingen ende ta…

OK, jeg skjønner at dere, mine lesere, dør etter å få vite hva jeg mener om DETTE! Rune Gerhardsen mener altså at Karl Johans gate i Oslo bør døpes om til 17.mai-gata. Og argumentasjonen hans er forsåvidt gangbar nok den, rent rasjonelt. Men kjære Rune og flere (?) med deg, har dere ikke skjønt at dette er et område der rasjonalitet ikke er det som råder grunnen? Her er det følelsene som bestemmer. Nasjonalfølelsene i særdeleshet. Og dem skal man være ytterst varsom med å røre for mye i.

Erling Lae er selvsagt dundrende uenig, han er jo ikke konservativ for ingenting, heller. Og jeg ber tynt om å ikke bli stemplet som konservativ selv om jeg nok må si meg enig med Lae her (og flere – de fleste faktisk – med ham). Det er rett og slett følelsene som tar overhånd.

De viktige ting i livet – fotball og kjærlighet

Jeg var på vei hjem fra en feststemt feiring i hovedstaden forleden kveld. I etterdønningene fra dagens markering av den nye ekteskapsloven spaserte jeg oppover mot Karl Johan for å ta siste T-bane hjem. Der fant jeg Akersgata fylt av en uendelig rekke jublende biler med tyrkiske flagg vaiende ut av vinduene sammen med glade mennesker som tutet og ropte ut sine gledesutbrudd. Jeg skjønte dette måtte handle om fotball. Jeg har jo fått med meg at det går et EM av stabelen i disse dager. Dessuten har vi tippet om dette på jobben, og jeg husket vagt at jeg hadde gjettet på Kroatia som seierherrer i dagens kamp. Ikke Tyrkia, de trodde jeg ikke noe på i denne sammenheng.