Hvem slo på lyset?!

Etter å ha slumret som en annen Tornerose i tussmørket siden 2008, våknet plutselig Javadama (altså forfatteren av denne bloggen) av en intens mental lysstripe som plutselig kom listende inn i synsfeltet fra flere kanter. Det begynte som en lenke på Facebook, publisert av en gammel studievenn fra fortiden. Deretter kom det en til – på samme medium, fra en annen som også oppfordet til utveksling av synspunkter på saken. Og da måtte jeg ta en nærmere kikk på den aktuelle Aftenposten-kronikken skrevet av Heidi Nordby Lunde (VamPus) i anledning av Earth Hour 2011.

Det handler altså om hvorvidt det er noen mening i at flest mulig mennesker verden over slår av lyset samtidig i en time. Denne lyseslukkingsaksjonen skal foregå lørdag 26. mars i år, fra kl. 20:30 til 21:30 norsk tid. Og jeg har meldt meg på – gjennom Facebook (det er jo der man følger med på verden nå om dagen). Nordby Lunde hevder at kampanjen virker mot sin hensikt. Jeg hevder – etter noen timers fundering over påstandene og poengene hennes samt kronikkens kommentarer – at Nordby Lundes initielle påstand er sludder og vås, samt oppsiktsvekkende tynt og tendensiøst underbygget. Så er det sagt. Bare så vi vet hvor vi har hverandre her.

Dermed kan vi kanskje prøve å se litt nærmere på noen sider av denne saken. For Heidi Nordby Lunde slår så absolutt på lyset i mer enn én forstand. Ikke bare vil hun slå på så mye lys hun bare orker i den aktuelle timen som en slags motdemonstrasjon, men hun setter også lys på noen tanker, holdninger og verdensbilder som har godt av nettopp det – da de nok lever litt for mye i skyggen rundt om i vårt ganske land. Og det fortjener hun jo honnør for. Best å få det frem i lyset, så vi alle kan se og snakke om hva vi faktisk ser. Eller hva vi tror vi ser. Jeg er som kjent svært for folkeopplysning.

Fordi han er mann

Er noe i ferd med å skje med det almenne synet på forskjeller mellom kvinner og menn om dagen? Eller er det kanskje nettopp det som ikke skjer? Leif N. Olsen fra Autoriserte trafikkskolers landsforbund lanserte i gårsdagens innslag på NRK Dagsrevyen et forslag om at gutter bør få førerkort senere enn jenter, f.eks. når de er 20. Dette fordi forskning synes å vise at gutter modnes senere enn jenter mht. risikovurdering i trafikken.

Olsens forslag kom i kjølvannet av Dagsrevyens førsteoppslag som omtaler det faktum at 80% av de omkomne i trafikken i år er menn. Mennene kjører fortere, farligere og tar langt større risiko enn kvinner, særlig de unge mennene. De kvinner som omkommer er som regel passasjerer.

Nasjonalsymboler og 17.mai – det vil jo ingen ende ta…

OK, jeg skjønner at dere, mine lesere, dør etter å få vite hva jeg mener om DETTE! Rune Gerhardsen mener altså at Karl Johans gate i Oslo bør døpes om til 17.mai-gata. Og argumentasjonen hans er forsåvidt gangbar nok den, rent rasjonelt. Men kjære Rune og flere (?) med deg, har dere ikke skjønt at dette er et område der rasjonalitet ikke er det som råder grunnen? Her er det følelsene som bestemmer. Nasjonalfølelsene i særdeleshet. Og dem skal man være ytterst varsom med å røre for mye i.

Erling Lae er selvsagt dundrende uenig, han er jo ikke konservativ for ingenting, heller. Og jeg ber tynt om å ikke bli stemplet som konservativ selv om jeg nok må si meg enig med Lae her (og flere – de fleste faktisk – med ham). Det er rett og slett følelsene som tar overhånd.

De viktige ting i livet – fotball og kjærlighet

Jeg var på vei hjem fra en feststemt feiring i hovedstaden forleden kveld. I etterdønningene fra dagens markering av den nye ekteskapsloven spaserte jeg oppover mot Karl Johan for å ta siste T-bane hjem. Der fant jeg Akersgata fylt av en uendelig rekke jublende biler med tyrkiske flagg vaiende ut av vinduene sammen med glade mennesker som tutet og ropte ut sine gledesutbrudd. Jeg skjønte dette måtte handle om fotball. Jeg har jo fått med meg at det går et EM av stabelen i disse dager. Dessuten har vi tippet om dette på jobben, og jeg husket vagt at jeg hadde gjettet på Kroatia som seierherrer i dagens kamp. Ikke Tyrkia, de trodde jeg ikke noe på i denne sammenheng.

For Norge uten flagg?

Altså, hva er det med folk og nasjonalsymboler i dette landet? Ikke før vi har kommet oss så noenlunde gjennom den noe underlige flaggdebatten foran årets 17. mai-feiring, så kommer det nok et nytt påfunn fra nordmenn som ikke helt har fått med seg betydningen av nasjonalflagg. De norske landslagene i fotball skal nemlig ikke lenger spille med flagget på brystet.

Om nasjonal bursdagsfeiring

Snart er det 17. mai, og da skal vi feire og være glade og ha barn som toger gjennom gatene i sol eller regn enten de vil eller ikke. Og alle skal med. De kan gjerne vifte med alle slags flagg også, i alle fall i Bergen. I Oslo er man litt mer påholdne, der tillates i år kun det tradisjonelle norske, det samiske og FN-flagget.

Tør man be om litt søvnmanerer?

Kunne vedkommende som satt og snorket kontinuerlig to seter bortenfor meg være så snill å heller sove hjemme fremfor i kinosalen? Henstillingen gjelder også eventuelle andre som måtte føle det mer attraktivt å sove høylydt under offentlig tilgjengelige kulturarrangementer med høy kvalitet, fremfor i mer skjermede omgivelser. Takk.

Hva man ikke vet

Visste du at å plassere tannbørsten din i åpen luft nærmere enn to meter fra ditt vannklosett er ensbetydende med å skylle tannbørsten i det samme klosettet? Ikke jeg heller. Eller at det alltid er mest bakterier i den midterste båsen på offentlige toaletter? Nei, det har da aldri slått meg heller.

Mens du sover…

Jeg hørte det plutselig på radioen. Nærmest i halvsøvne mens jeg satt i bilen på vei hjem fra en altfor sen arbeidsøkt av typen jeg egentlig har bestemt meg for å slutte med. Jeg har etterhvert erkjent at det finnes andre og viktigere ting å bruke livet på enn sene kvelder med javaprogrammering, rapportering, timetelling og lignende. Men jeg glemmer det stadig i en travel tilværelse. Så hører jeg en mann hevde at lokaldemokratiet rett og slett er avviklet – stille og umerkelig i løpet av de siste 30 år. Da våknet jeg.

Frihet under ansvar

Jeg vokste opp med ganske mye frihet. Og jeg brukte den nok også. Den var likevel ikke grenseløs, og jeg fikk tidlig klar beskjed om at en forutsetning for min frihet var at jeg tok ansvar. Frihet under ansvar – det var sannsynligvis en av grunntesene i min oppdragelse.

I kjølvannet av Muhammed-karrikaturene har det oppstått debatt rundt temaet ytringsfrihet både i dagspressen og her i bloggerverdenen. Og nå har den jammen blusset opp igjen med nederlenderen Geert Wilders nye film om islam. Han fremstår som høyst uansvarlig i sitt misbruk av ytringsfriheten.

Jeg har tidligere markert en side av mitt syn på temaet frihet og ytringsfrihet gjennom deltagelse i blogg-til-blogg-kampanjen i forbindelse med OL i Beijing. I Tibet handler det også om mer enn ytringsfrihet alene. De kinesiske styresmaktene utøver daglig alvorlige og blodige brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Dette regimet tåler hverken intern kritikk eller verdens søkelys, og de stenger av for begge deler med alle midler de har til rådighet.