Ja, det kan jo være så mye. Men fra tid til annen finner jeg kjente og mindre kjente snutter som jeg hadde glemt eller ikke vært klar over at jeg likte. De går inn gjennom ørene og treffer noe annet der inne et sted – noe udefinert og bevegelig. For eksempel:
Johnny Cash
OK, jeg tilstår – det var fordi jeg så filmen – Walk the Line. Ikke at denne mannen var meg ukjent tidligere. Jeg har tross alt vokst opp midt i bygde-countryens kjerneområder. Men plutselig fikk både mannen og hans historie noe nytt ved seg. Og jeg trykket låtene til mitt bryst:
| Walk the Line: | Jackson: | |
| A boy named Sue: | San Quentin: | |
| Folsom Prison Blues (Live at San Quentin): | Man in black: | |
Edith Piaf
Nok en gang var det filmen som vekket. Her må det imidlertid også sies at jeg har sett både en og to Piaf-forestillinger på Det norske teateret – den første med Britt Langlie i 1980 og den andre med Heidi Gjermundsen i 2005. De gjorde begge inntrykk. Likevel – det var først med La Vie en Rose jeg omsider oppdaget damen og hennes liv for alvor. Og jeg har motstandsløst gitt meg over til den endeløse rekken av fans.
Dette klippet – La Foule (fra Olympia 1961) – er min favoritt. Det er fra slutten av hennes tid, da hun insisterte på å opptre selv om hun måtte hjelpes inn på scenen, og fikk nytt liv i møte med sitt publikum:
Men det finnes flere – hør bare:
| Hymne à l’amour: | La Vie En Rose (1947): | |
| L’accordéoniste: | Mon manège à moi (1959): | |
| Milord: | La java de Cézigue (1935): | |
Og til slutt – det er ikke mulig å komme utenom denne – her vist både med originalen og filmskuespilleren side ved side, og med Edith Piaf alene – Non, je ne regrette rien:
Jeg skulle bare ønske jeg skjønte fransk.
Tom Waits
Denne mannen har en låt som jeg rett og slett elsker – særlig når den settes sammen med dette filmklippet – Blue Valentines og The Man with the Golden Arm:
The Pogues
I skrivende stund er det førjulstid, og da dukker det gjerne julesanger opp i omgivelsene rundt oss. I år har denne seilt opp som min desidert mest foretrukne – Fairytale of New York:
Vamp
Denne fulltrefferen går nok aldri ut på dato hos meg. Den kan være så forslitt og utspilt som bare det, jeg beveges alltid i grunnvollene av Tir’na noir – så lenge den gjøres av originalbesetningen:
