Nasjonalsymboler og 17.mai - det vil jo ingen ende ta…

OK, jeg skjønner at dere, mine lesere, dør etter å få vite hva jeg mener om DETTE! Rune Gerhardsen mener altså at Karl Johans gate i Oslo bør døpes om til 17.mai-gata. Og argumentasjonen hans er forsåvidt gangbar nok den, rent rasjonelt. Men kjære Rune og flere (?) med deg, har dere ikke skjønt at dette er et område der rasjonalitet ikke er det som råder grunnen? Her er det følelsene som bestemmer. Nasjonalfølelsene i særdeleshet. Og dem skal man være ytterst varsom med å røre for mye i.

Erling Lae er selvsagt dundrende uenig, han er jo ikke konservativ for ingenting, heller. Og jeg ber tynt om å ikke bli stemplet som konservativ selv om jeg nok må si meg enig med Lae her (og flere - de fleste faktisk - med ham). Det er rett og slett følelsene som tar overhånd.

De viktige ting i livet - fotball og kjærlighet

Jeg var på vei hjem fra en feststemt feiring i hovedstaden forleden kveld. I etterdønningene fra dagens markering av den nye ekteskapsloven spaserte jeg oppover mot Karl Johan for å ta siste T-bane hjem. Der fant jeg Akersgata fylt av en uendelig rekke jublende biler med tyrkiske flagg vaiende ut av vinduene sammen med glade mennesker som tutet og ropte ut sine gledesutbrudd. Jeg skjønte dette måtte handle om fotball. Jeg har jo fått med meg at det går et EM av stabelen i disse dager. Dessuten har vi tippet om dette på jobben, og jeg husket vagt at jeg hadde gjettet på Kroatia som seierherrer i dagens kamp. Ikke Tyrkia, de trodde jeg ikke noe på i denne sammenheng.

Om nasjonal bursdagsfeiring

Snart er det 17. mai, og da skal vi feire og være glade og ha barn som toger gjennom gatene i sol eller regn enten de vil eller ikke. Og alle skal med. De kan gjerne vifte med alle slags flagg også, i alle fall i Bergen. I Oslo er man litt mer påholdne, der tillates i år kun det tradisjonelle norske, det samiske og FN-flagget.

Mens du sover…

Jeg hørte det plutselig på radioen. Nærmest i halvsøvne mens jeg satt i bilen på vei hjem fra en altfor sen arbeidsøkt av typen jeg egentlig har bestemt meg for å slutte med. Jeg har etterhvert erkjent at det finnes andre og viktigere ting å bruke livet på enn sene kvelder med javaprogrammering, rapportering, timetelling og lignende. Men jeg glemmer det stadig i en travel tilværelse. Så hører jeg en mann hevde at lokaldemokratiet rett og slett er avviklet - stille og umerkelig i løpet av de siste 30 år. Da våknet jeg.

Frihet under ansvar

Jeg vokste opp med ganske mye frihet. Og jeg brukte den nok også. Den var likevel ikke grenseløs, og jeg fikk tidlig klar beskjed om at en forutsetning for min frihet var at jeg tok ansvar. Frihet under ansvar - det var sannsynligvis en av grunntesene i min oppdragelse.

I kjølvannet av Muhammed-karrikaturene har det oppstått debatt rundt temaet ytringsfrihet både i dagspressen og her i bloggerverdenen. Og nå har den jammen blusset opp igjen med nederlenderen Geert Wilders nye film om islam. Han fremstår som høyst uansvarlig i sitt misbruk av ytringsfriheten.

Jeg har tidligere markert en side av mitt syn på temaet frihet og ytringsfrihet gjennom deltagelse i blogg-til-blogg-kampanjen i forbindelse med OL i Beijing. I Tibet handler det også om mer enn ytringsfrihet alene. De kinesiske styresmaktene utøver daglig alvorlige og blodige brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Dette regimet tåler hverken intern kritikk eller verdens søkelys, og de stenger av for begge deler med alle midler de har til rådighet.

Jeg støtter blogg-til-blogg-kampanjen!

Jajamensann, så ble jammen bloggpostrekken her åpnet med en tilslutning til mer erfarne fyrlykttennere. Hva Hun Sa har oppfordret så mange som mulig til å delta, og jeg blir med! Det kan jo hende mitt bidrag vekker kanskje én ny tanke i ett nytt hode, og da er det ikke bortkastet, heller. De andre får ta seg av de større massene - jeg konsentrerer meg om nettopp deg som har funnet veien hit. Les bare her:

Verdens øyne er i forbindelse med Beijing-lekene vendt mot Kina og de systematiske overgrepene som blir begått av landets egne myndigheter, denne flombelysningen av de blodige forholdene kan vi nå utnytte til fulle.

Dette er en oppfordring til alle som har en blogg og til alle som har lyst til å protestere mot brudd på menneskerettigheter i Kina: Klipp ut denne postens tekst i sin helhet, og lim den inn i din egen blogg, slik kan vi nå så mange lesere som mulig! Ping gjerne aktuelle Dagbladet-artikler hemningsløst via Twingly (Twingly kan du pinge når som helst gitt at du har en lenke til Dagbladet-artikkelen i posten din).

Til alle lesere:

På opprop.no er det lagt ut et protestbrev du kan sende noen utvalgte sponsorer av Beijing-lekene i tillegg til et opprop du kan signere dersom du synes menneskerettighetene i Kina er verdt å kjempe for. Det er en reell mulighet for at om bare presset blir stort nok, så vil IOC endelig ta det ansvaret de så lenge har unnlatt å ta: Hjelp IOC med å hjelpe 1,4 milliarder undertrykte Kinesere, gå til denne siden og begå en skjerv: Krev ytringsfrihet for kineserne!

Tusen takk til alle som vil bidra!