Etter å ha slumret som en annen Tornerose i tussmørket siden 2008, våknet plutselig Javadama (altså forfatteren av denne bloggen) av en intens mental lysstripe som plutselig kom listende inn i synsfeltet fra flere kanter. Det begynte som en lenke på Facebook, publisert av en gammel studievenn fra fortiden. Deretter kom det en til – på samme medium, fra en annen som også oppfordet til utveksling av synspunkter på saken. Og da måtte jeg ta en nærmere kikk på den aktuelle Aftenposten-kronikken skrevet av Heidi Nordby Lunde (VamPus) i anledning av Earth Hour 2011.
Det handler altså om hvorvidt det er noen mening i at flest mulig mennesker verden over slår av lyset samtidig i en time. Denne lyseslukkingsaksjonen skal foregå lørdag 26. mars i år, fra kl. 20:30 til 21:30 norsk tid. Og jeg har meldt meg på – gjennom Facebook (det er jo der man følger med på verden nå om dagen). Nordby Lunde hevder at kampanjen virker mot sin hensikt. Jeg hevder – etter noen timers fundering over påstandene og poengene hennes samt kronikkens kommentarer – at Nordby Lundes initielle påstand er sludder og vås, samt oppsiktsvekkende tynt og tendensiøst underbygget. Så er det sagt. Bare så vi vet hvor vi har hverandre her.
Dermed kan vi kanskje prøve å se litt nærmere på noen sider av denne saken. For Heidi Nordby Lunde slår så absolutt på lyset i mer enn én forstand. Ikke bare vil hun slå på så mye lys hun bare orker i den aktuelle timen som en slags motdemonstrasjon, men hun setter også lys på noen tanker, holdninger og verdensbilder som har godt av nettopp det – da de nok lever litt for mye i skyggen rundt om i vårt ganske land. Og det fortjener hun jo honnør for. Best å få det frem i lyset, så vi alle kan se og snakke om hva vi faktisk ser. Eller hva vi tror vi ser. Jeg er som kjent svært for folkeopplysning.
Norske verdensmestre
Nordmenn bruker nær dobbelt så mye elektrisitet som svenskene og fire ganger så mye som danske husholdninger. Vi er antagelig best i verden. På energisløsing. Og jeg er en av dem. Joda, jeg kunne sløst enda mer enn jeg gjør. Jeg prøver tross alt å spare litt på strømmen. Den koster jo penger – og jeg kan ikke tenke meg en dårligere anvendelse for mine hardt opparbeidede kroner enn å nærmest bokstavelig talt kaste dem ut av vinduet ved å fyre for kråkene, som det heter. Men jeg kunne sannelig min hatt sløst mindre også.
Samtidig er jeg – som Nordby Lunde – lykkelig over den komfort og velstand mitt norske liv er velsignet med, og jeg nyter denne komforten uten nevneverdige samvittighetskvaler. Men derfra til å velte meg uhemmet i sløseri som ikke engang gir særlig mer komfort enn jeg alt har, nærmest i ren trass overfor en påstått feilslått og unødvendig miljømoralistisk mørkemannskultur – som Nordby Lunde prøver å fremstille WWF som en bærer av, det synes jeg rett og slett er tullete. Og litt barnslig.
Og hadde nå historien stoppet der, så ville jeg nok ikke brydd meg så mye mer om dette. Om andre vil kaste store deler av sin personlige overflod ut vinduet i frydefull ekstase over at man faktisk kan, og ikke for noe annet – så gjerne for meg. Kråkene blir kanskje glade for det, om de i det hele tatt merker noe. Men historien stopper ikke der. For “alt henger sammen med alt”, som en verdenskjent norsk politiker en gang sa. Og disse sammenhengene kan noen ganger være både kompliserte og vanskelige å få øye på.
Flokkdyr og massebevegelser
Noen av disse sammenhengene kommer fra menneskers dypt rotfestede hang og evne til å herme. Til å gjøre som de andre i flokken. Til å gjøre som naboen. Nå er jeg hverken sosiolog, psykolog eller noe annet som ligner, men jeg har gjennom livet fått en stadig større forståelse for denne mekanismen – og ikke minst effekten av den. Effekten er stor. Svært stor, hvis noen først får de store massene med seg over til en ny retning, evt. til å ikke forandre på noe som alt er etablert. Og det kan ofte være små ting som skal til, svært små ting. Gjerne så smått at du ikke en gang merker hva som er i ferd med å skje. Folk som jobber med markedsføring kan antagelig mye om dette. Og de tjener penger på det. Noen ganger svært store penger. Det er en grunn til at de gjør det.
De store sammenhengene og de store massebevegelsene er vanskelige å få øye på for oss som bare er små enkeltindivider med begrenset utsikt til det som skjer rundt oss. Men vi kan likevel være bevisste på at vi er del av noe større – om vi vil, om vi lar oss bli sugd med i de store bevegelsene. Og vi kan utnytte disse mekanismene for å få utrettet store ting, når vi forstår hvordan de virker.
Malcolm Gladwell har skrevet en bok om denne typen fenomener – “The Tipping Point“. Den er svært fascinerende lesning og anbefales om du ønsker et dypere dykk inn i disse problemstillingene.
Men tilbake til hovedsaken her: Earth Hour er jo ikke et strømsparingstiltak. Denne årlige aksjonen er en symbolsk demonstrasjon. En markering som sikter svært høyt – så høyt som man er nødt til å sikte om vi skal få bukt med de svært alvorlige konsekvensene av energiforbruket som er i utvikling på kloden vår. Den tar sikte på å snu holdninger og øke bevisstheten i den virkelig store massen – nemlig hele klodens befolkning. Det er ganske ambisiøst, om jeg må si det. Og samtidig er det svært interessant å observere at aksjonen faktisk får oppslutning og fokus.
Jeg tror at oppslutningen kommer nettopp fordi terskelen for å delta er så lav. Alle som har strøm det går an å slå av, kan klare seg uten lys i en time. De som ikke har strøm å slå av, slipper å gjøre noe. Det er uansett ikke dem denne aksjonen forsøker å mobilisere til aktiv handling.
Dessuten er handlingen veldig konkret, og effekten er veldig synlig. Det er lett å se hvem som har slått lyset av eller på (iallefall når det er mørkt ute). Det er lett å se hva naboen gjør – eller ikke gjør. Hvis jeg er den eneste i mitt nabolag med opplyste vinduer i denne timen, vil jeg antagelig føle meg litt ubekvem. Iallefall dersom jeg vet hva som er forventningen og mønsteret fra flokken rundt meg. Og så sørger jeg kanskje for å holde det mørkt hos meg også neste gang.
Hvis ingen andre i mitt synsfelt slukker lyset, er det tilsvarende lett å la være selv også. Men hvis jeg tenker at “Ah – jeg kan være med å påvirke, jeg kan være del av noe større! En viktig sak, større en meg selv!”, så kanskje jeg gjør noe de andre ikke gjør. Nettopp for å påvirke til endring. Det koster tross alt svært lite å gjøre akkurat dette i mitt eget hjem. Og er jeg skikkelig nøye, tenner jeg ikke engang et lite stearinlys, slik at CO2-forurensningen i denne timen holdes på et absolutt minimum. Selv om det egentlig er uvesentlig i denne sammenheng. Dette handler om symbolikk, og det finnes vitterlig langt større kilder til klimafiendtlige gassutslipp rundt om i verden enn tente stearinlys. Kupromp, for eksempel.
Samtidig går det an å bruke hodet – ingen grunn til å la fanatismen ta overhånd og slå av billysene for møtende trafikk hvis jeg er ute og kjører på veien (slik jeg til min forskrekkelse opplevde at sjåførene gjorde i Luxor, Egypt. Men antagelig av andre grunner enn miljømoralisme).
Lyset av for en opplyst verden
Dette skal jeg gjøre i kveld. Jeg skal slå av alt lyset her hjemme. Fordi jeg er blitt påvirket – særlig av Heidi Nordby Lundes kronikk. Den bidro virkelig til å slå på lyset her hos meg, så nå skal jeg iallefall slå det av. Jeg vil være del av noe større. Jeg vil la holdningene mine bli endret til noe bedre av en massesuggesjon for en svært alvorlig og viktig sak.
Når lysene slukkes, er dette et signal – en tydelig beskjed til politikere og makthavere om at noe må gjøres. Jeg vil bidra til at dette signalet skal bli så sterkt som mulig. Det er nemlig slik at når veldig mange går sammen om en felles sak, kan effekten av innsatsen bli helt usannsynlig stor. Det er ikke så lett å se dette når blikket løftes bare såvidt forbi ens egen nesetipp. Men om du får se sattelittbilder av verden før og under Earth Hour, vil forskjellene kunne gi deg åndenød i ren forbløffelse over hva mennesker kan oppnå når vi løfter i flokk.
I lys av alt dette synes jeg del blir noe bakstreversk å sitte her hjemme på sin velfødde rumpe og avfeie denne aksjonen som meningsløs, ja endatil skadelig for saken den handler om. Nordby Lunde peker blant annet på at Afrika og andre fattige deler av verden har Earth Hour hele året. Hun hevder at det er mer forbruk av energi som må til, og ikke mindre, for å løse disse landenes problemer. Med andre ord – hun agiterer for at hele verden skal ha et energiforbruk på nivå med hva den rikeste delen av verden har idag, uten tanke for de mange problematiske sidene ved dette. Det er altså ikke er noen vits i at den rike delen av verden skal gjøre noe med sin hittil tøylesløse vekst i forbruk av ressurser. Hun hevder rett og slett at aksjonen Earth Hour er til hinder for at verdens mindre bemidlede befolkning skal få det bedre, siden denne bl.a. gir et signal om å redusere overforbruket blant de rike og velfødde.
Jeg synes det er en rystende påstand.
Såvidt meg bekjent, er forøvrig ikke Nordby Lundes eget parti – Høyre – det som pleier å stå i front når forskjeller og urettferdighet i verden søkes bekjempet med faktisk handling og politikk i praksis. Så jeg synes nok Nordby Lundes påvisninger av verdens elendigheter klinger ganske hult, og tror ikke hennes oppskrift hjelper for så mye annet enn å kun opprettholde passivitet og overflod blant dem som har så det holder for seg og sine. Men om nye opplysninger nå siver inn også gjennom Høyres dører, og sporer til ny politikk og handlinger som faktisk hjelper på de store utfordringene både nasjon og klode står overfor, så er da intet bedre enn det. Bevares.
Nordby Lunde og flere med henne hevder at det er litt usmakelig – iallefall utidig – når vi som lever i overflod etter sigende prøver å kjøpe oss bedre samvittighet for verdens urettferdigheter ved å slå av lyset her hjemme en skarve time i året, og opprettholder overforbruket de andre dagene. På den måten er de redde for at aksjonen blir en sovepute som ikke gjør noen reell forskjell i folks hverdag, siden handlingen isolert sett er så liten og puslete – sett med et enkeltmenneskes to øyne.
Vel, for det første utelukker ikke det ene det andre. Å ytre seg med et enkelt, men tydelig og kraftig signal ut i verden om at noe må gjøres, betyr ikke nødvendigvis at budskapet glemmes i hverdagen de andre 364 dagene og 23 timene i året. Det er fullt mulig å gjøre andre effektfulle tiltak for en bedre verden de andre dagene likevel.
For det andre kan en slik aksjon virke som en igangsetter i folks hverdag også i de påfølgende dagene i året. Noen kunne f.eks. finne på å tenke tanker de ikke hadde tenkt så mye før – gjerne når de ser naboen eller andre rundt seg gjøre noe. Dermed kunne de komme til å begynne og gjøre ting de ikke hadde gjort så mye av før, også i de andre 364 dagene og 23 timene. Som f.eks. å slå av lys og varme i rom som ikke brukes. Som f.eks. å stemme på de politikerne som ønsker at vi skal satse våre midler på utvikling av mer miljøvennlig teknologi og fornybare energikilder. Eller andre ting.
Jeg tror mer på den effekten.
Den som lever får se. I mellomtiden foreslår jeg at du bruker ti minutter av ditt liv på denne historien om Hans Rosling og den magiske vaskemaskinen:
Et meget godt motinnlegg til Heidi Nordby Lunde sin kronikk på Aftenposten. I forhold til hennes innlegg ser jeg meningen med innlegget, om at den tredje verden i all hovedsak burde få en bedre tilværelse, både i forhold til menneskers behov, men også i forhold til teknologi. Men stilte meg spørsmålet om hun skrev det bevist på den måten, eller om hun bare feiler totalt, ikke vet jeg, så tar ikke stilling til det.
Sunn debatt liker man, og dette likte jeg.
Kommentar av havardhedde — 27. mars 2011 @ 00:39 |
Takk for den fine rosen, havardhedde. Ja, det er problematisk om vi som har fått del i den rike del av verdens velstandutvikling skulle være dem som skulle nekte de fattigere delene av verden det samme. Nettopp derfor bør vi heller arbeide for en mer bærekraftig velstand i verden, der det er mulig for flere å få det like bra. Men da må vi også skjønne at jordens samlede ressurser ikke er uutømmelige, og bruke dem på en bedre måte enn den rike og kapitalstyrte delen av verden har gjort hittil.
Kommentar av Javadama — 27. mars 2011 @ 14:51 |
Du er tydelig en velmenende person som oppriktig tror på det du skriver. Bare så synd dine meninger bygger på feil premisser. Det er ingen klimakrise. Jeg kan til nød gå med på at CO2-utslipp har en viss virkning på global temperatur (0,7 grader hittil på 150 år er dog temmelig puslete – siste 10-15 år har temperaturen flatet ut på tross av voldsom økning av våre utslipp i denne perioden). Men selv om vårt forbruk av fossiler kanskje kan gi visse problemer i fremtiden, jeg skal ikke utelukke det selv om jeg er svært skeptisk, så er fordelene ved å ha tilgang på billige energikilder så overveldende store at det vil ha store negative konsekvenser å ha for stort fokus på å redusere CO2-utslippene. Over 80 % av verdens energitilgang kommer fra fossiler. Vi er altså enormt avhengig av fossilbruk i dag.
Jeg vil i det følgende argumentere utfra premiset at økt konsentrasjon av CO2 i atmofæren har en negativ effekt på klimaet selv om dette altså er ganske usikkert. Det er likevel åpenbart at det er en gigantisk tidsforsinkelse mellom våre utslipp av CO2 og negative konsekvenser for klimaet. Hadde denne tidsfaktoren vært vesentlig kortere, er det min påstand at vi ikke kunne ha gjort oss så avhengig av fossiler som vi er. Det som imidlertid er et faktum er at vi får fordelene med stort løft i velferdsnivå som følge av bruk av billige energikilder lenge før eventuelle klimatiske problemer kommer. Det gjør oss i meget god stand til å takle eventuelle problemer som kommer. Jeg tror ikke det er noen som vil reversere det teknologiske og velferdsmessige løft menneskeheten har tatt siste 150 år i bytte mot 0,7 grader mindre oppvarming! Men denne tankegangen gjelder jo også for fremtiden. Fordelene vi får i form av økning i teknologisk nivå og velferd som følge av bruk av de lettest tilgjengelige energikilder overgår langt de mulige problemene økt global temperatur kan gi oss i fremtiden. Den danske statistikeren Bjørn Lomborg har skrevet mye om dette i sin bok ”Cool it” og hans argumenter er temmelig overbevisende.
Hvis det nå om la oss si om 50, 60, 70 år skulle vise seg at FNs Klimapanel hadde rett, hva er sannsynligheten for at det oppstår full krise? Meget liten, etter min mening. Man kan i så tilfelle som et eksempel starte bygging av en solskjerm i rommet for å dempe innstrålingen fra solen. Kjøleeffekten vil komme umiddelbart (noen års byggetid, ja) og ikke etter flere tiår som er tilfelle med tradisjonelle klimatiltak. Teknisk sett bør dette absolutt være mulig 100 år etter at menneskene var på månen. Det vil bli dyrt, ja, men da har man utsatt investeringen til problemet har oppstått, og man risikerer ikke å bruke penger unødvendig. Dette er én tenkelig teknisk løsning, men fremtiden vil vise om man finner løsninger på mer optimale måter som vi ikke har tenkt på i dag. Poenget er at vi bør holde full fart i teknologisk vekst og ikke pålegge oss store ekstrakostnader som tvunget forbud mot de lettest tilgjengelige energikildene. Dette vil nemlig nødvendigvis bremse slik utvikling fordi vi bruker vår viktigste ressurs (kloke hoder) til feil oppgaver.
Det andre premisset som er feil i ditt blogginnlegg er at vi i vesten lever i ”overflod”. Dette er en ganske tynnslitt påstand etterhvert. Diverse miljøorganisasjoner har påstått dette i flere tiår. Historien har vist oss at denne påstanden står til stryk. Hadde vi på 70-tallet levd i ”overflod”, som det ble påstått da, hvordan kan vi da ha beveget oss til en enda større overflod i 2011 uten at andre land har blitt fattigere? Faktum er jo at siden disse overflodsargumentene begynte å komme, så har alle land blitt rikere. I dag er veksten definitivt størst blant fattige land med Kina i førersetet. Grunnen til at du og mange bommer her, er at dere tror at verdens ressurser er av endelig størrelse. Men saken er at flaskehalsen for velstandsvekst ligger i vår oppfinnsomhet utnyttet av entreprenører som opererer i frie samfunn der de får beholde fruktene av sitt arbeid. Ta et eksempel: oljen i Saudi Arabia var verdiløs inntil amerikanerne hjalp dem med teknologi til å få opp oljen. Nøkkelen er altså teknologi, et produkt av vår hjerne, utviklet i den mest frie del av verden. Derfor er det ikke noe som heter overflod. Dette har spesielt de siste 200 årene vist der vi mennesker har tatt i bruk vårt største fortrinn: vår store hjerne og troen på fornuften.
Avslutningvis kan jeg nevne at jeg slo på alt jeg har av lys den timen Earth Hour stod på. Jeg har noen utelys på garasjen som normalt aldri står på, kun en time i året og i går kveld var den timen kommet. Dette gjør jeg for å hylle lyset som symbol på opplysningstiden samt troen på fornuften og fremskrittet og for å ta kraftig avstand fra nye religiøse bevegelser som klimaismen.
Kommentar av Ove Kobbeltvedt — 27. mars 2011 @ 13:16 |
Om det pågår en klimakrise i øyeblikket eller ikke, kommer vel an på øynene som ser og hvor de befinner seg. Her på Kampen, hvor jeg sitter i en god stol med alt jeg trenger innen behagelig rekkevidde, er det på ingen måte noen tegn til krise å se i mitt synsfelt. Ikke i dag, og ikke i morgen. Kanskje ikke engang i min levetid (jeg begynner å dra på åra). Og om havet skulle stige en halvmeter eller tre, så vil det vel uansett ikke komme helt opp hit. Det nye fine operahuset i Bjørvika, derimot, ligger vel kanskje litt mer utsatt til. Men det er jo langt ned til Bjørvika fra Kampen, så jeg trenger egentlig ikke bry meg – så lenge jeg bare passer på å ikke plassere stolen min der nede. Dessuten, hvem trenger vel operahus…
Men for de menneskene som bor mer utsatt til, vil nok situasjonen i høyeste grad fortone seg som en krise når områdene der de bor og lever “plutselig” står under vann. Rundt ti prosent av verdens befolkning, eller rundt 600 millioner mennesker, bor i områder som risikerer å bli oversvømt. Smeltingen av is på Grønland og i Antarktis bidrar allerede mer og raskere til havnivåstigningen enn ventet. Og konsekvensene av den ventede havnivåstigningen vil bli alvorlige, selv om de mest moderate anslagene skulle slå til.
Når vannet først har plassert seg over både folks tær og knær, er det faktisk litt sent å starte bygging av en solskjerm i rommet for å dempe innstrålingen fra solen. For å hjelpe litt på realitetsorienteringen din, kan jeg til sammenligning nevne at den foreslåtte 60 kilometer lange sjøkabelen i Hardangerfjorden ville tatt fem år lengre tid å bygge enn alternativet med høyspentmaster – som også tar sin tid, det vil si kanskje seks-sju-åtte år. Og det enda man vet hvordan dette skal gjøres fordi man alt har bygget flere slike i Norge, både over Oslofjorden, over Skagerak og mellom Norge og Nederland. I tillegg er byggekostnadene for denne ene “lille” kabelen beregnet til omlag 3,4 milliarder kroner. Jeg tror nok en solskjerm rundt jorda ute i rommet byr på dramatisk større dimensjoner og utfordringer enn en 6 mil lang sjøkabel i Hardanger. Og forestillingen om at det “plutselig” skal kunne la seg gjøre innen rimelig tid, om enn i det hele tatt, høres mer ut som en historie fra Donald Duck og vennene hans.
Nå er det ikke bare “vi i vesten” som lever i overflod – det finnes rikdom andre steder også – den er bare veldig, veldig ujevnt fordelt. Det er dessuten ikke alle “i vesten” som er så rike, heller. Men i for eksempel vårt land er det faktisk ganske mange som har til langt mer enn salt i maten. Jeg synes ikke det er noen tynnslitt påstand i det hele tatt. Det er bare å se seg rundt, det. I nabolaget, i TV-kanalene og i andre medier som gir innblikk i folks ulike levekår.
Avslutningsvis kan jeg legge til at jeg er glad for at du hyller fremskrittene vi tross alt har fått gjennom opplysning og menneskers fantastiske tenkekraft. La oss håpe og arbeide for at opplysning og fornuft kan dra oss videre mot en verden som er til å leve i for alle og ikke bare for de få.
Kommentar av Javadama — 27. mars 2011 @ 18:04 |
Men igjen: denne havstigningen du snakker om (hvis den begynner å skje – foreløpig er det ikke registrert noen ekstraordinær stigning av havet – mange steder synker havnivået faktisk) skjer meget sakte. Vi vil ha god tid til å tilpasse oss. Store deler av Nederland ligger under havet. Det er teknologi som er svaret. Bjørn Lomborg svarer utmerket på alt dette i sin bok “Cool It”. Han viser at det er dramatisk mye lurere å tilpasse seg eventuelle klimaendringer enn å forsøke å bedre klimaet ved å kutte i CO2-utslippene. Nå skal jeg også si at jeg ikke tror det blir nødvendig å bygge noen solskjerm – det er bare en mulig nødløsning om skremselshistoriene fra Klimapanelet mot formodning skulle vise seg å holde vann. Noen Donald Duck-historie er det ikke 100 år etter at menneskene var på månen. Men noen er kanskje spesielt visjonsløs, hva?
Hva er problemet med å ha mer enn til salt i maten? Det er da flott at mennesker har større drømmer enn å bare dekke sine primærbehov. Jeg skrev overhodet ingenting om at folk har ulike levekår. Imidlertid stakk jeg hull på myten om at utfordringen er å dele rikdommen mer jevnt. Folk har ulike levekår delvis fordi de har ulik produktivitet og delvis fordi noen lever i friere samfunn enn andre. Mer frihet gir bedre velstand. Dette er lett å dokumentere. Øst-Tyskland kontra Vest-Tyskland, Nord-Korea kontra Sør-Korea (samme folket – dramatisk forskjell i frihet og derav velstand).
Ja, opplysning og fornuft er voldsomt viktig. Men for å få den gode dynamikken ut av dette, trenger vi å slippe entreprenørene til. Politikere legger for mange hindringer i veien for dette med reguleringer, skatter og religiøs klimafrykt.
Kommentar av Ove Kobbeltvedt — 27. mars 2011 @ 18:54 |
De ti varmeste årene siden systematiske målinger begynte for 150 år siden, har alle kommet etter 1994. De aller fleste klimaforskere mener oppvarmingen er menneskeskapt, og at den ikke kan forklares bare med naturlige klimasvingninger.
Den globale gjennomsnittstemperaturen ventes å øke med mellom 2 og 4,5 grader innen 2100, ifølge FNs klimapanel. Det er en raskere økning enn noen gang før på de siste 11.000 årene, det vil si siden forrige istid.
En slik temperaturøkning vil føre til et ustabilt klima med mer flom og tørke, og til stigning i havnivået. Jordbruksavhengige utviklingsland rammes hardest, mens enkelte land på den nordlige halvkule kan ha fordel av en lengre vekstsesong.
På bakgrunn av dette synes jeg det er betimelig å stille spørsmål ved ressursbruk som ikke er nødvendig, og som bidrar til denne utviklingen. Og da snakker jeg ikke først og fremst om at du og jeg skal spise en pølse mindre til middag en gang i blant.
Men vi kan med fordel se nærmere på hvordan vi forvalter “de store” ressursene våre, og om det virkelig er nødvendig å la verdens forbruk av ikke-fornybare ressurser vokse ukontrollert inn i himmelen. Jeg er – i motsetning til deg – ganske overbevist om at den himmelen har et tak. Og for mange er det ikke lenger noen gode rasjonelle grunner til å aksellerere egen velstandsutvikling ytterligere. Mange har nok av materielle goder nå til å leve et rimelig godt liv.
Men det er jo selvsagt mer behagelig for den som lever et liv i sus og dus å forsvare dette livet med den type argumentasjon som du fremfører, slik at man kan lure seg selv til å fortsette som før langs minste motstands vei.
Jeg synes ikke det er visjonsløst å arbeide for en bedre omfordeling av verdens virkelig store rikdommer – tvert imot. Og jeg mener det er altfor enkelt og høyst naivt å tro at verdens utfordringer vil løse seg av seg selv om man bare slipper løs kapitalkrefter og menneskers grådighet uten regulering og styring. Det finnes dessuten mulige og realistiske samfunnsmodeller mellom ytterpunktene som dannes av fri flyt av markedskrefter og diktaturstyrer. Den såkalte “nordiske modellen” er en slik.
Videre har jeg heller ikke argumentert for at CO2-reduksjon er det eneste som er verdt å fokusere på. Jeg mener derimot at vi også kan bruke våre ressurser på å arbeide frem andre og mer bærekraftige energikilder som ikke ødelegger verden vi lever i. Om ikke det er å tilpasse seg, så vet ikke jeg.
Kommentar av Javadama — 27. mars 2011 @ 20:27 |
Jeg har allerede skrevet at global temperatur har økt 0,7 grader siden 1850. Da er det bare naturlig at de ti varmeste årene har kommet etter 1994. Men likevel er det også et faktum at året som foreløpig er registrert som det varmeste er 1998. Det er 13 år siden nå. Det er påfallende at mens CO2-utslippene nærmest har eksplodert etter årtusenskiftet (litt over 1% økning på 90-tallet og litt over 3% økning etter 2000) så har ikke global temperatur fulgt med. Det tyder sterkt på at naturlige svingninger overgår påvirkningen fra CO2 og andre klimagasser.
Global temperatur “ventes å øke med flere grader”. Ja, men disse tallene befinner seg kun i datamodeller i regi av FNs klimapanel, og det virker ikke sannsynlig basert på de fakta jeg nevnte ovenfor. Mye tyder på at klimapanelet har en bias i å overdrive prognosene. I siste rapport fra panelet ble det hevdet at isbreene i Himalaya skulle smelte helt innen 2035. Leder i klimapanelet Pachauri karakteriserte dem som tvilte på disse påstandene foraktelig for å drive “voodoo-forskning”. Likevel måtte han senere komme krypende og innrømme at klimapanalet her var totalt på bærtur. De var ikke engang i nærheten av sannheten. At klimapanelet så lett hopper på lettvint-forskning som dette, samtidig som lederen er så foraktelig overfor fornuftige motforestillinger, tyder på at det er sterke politiske agendaer til stede.
Så skriver du om at bruk av ikke-fornybare ressurser vokser ukontrollert inn i himmelen. Nei, i en uregulert kapitalisme er det ikke noe som heter “ukontrollert”. Prismekanismene sørger for at om f.eks. olje, gass og kull skulle begynne å bli mangelvare (noe som er langt fra virkeligheten i dag), så vil prisene stige og stimulere entreprenører til å utvikle alternative energikilder.
Når du skriver “mange har nok av materielle goder til å leve et rimelig godt liv”, så viser dette at DU vil definere hva som er et godt liv for andre. Grunnen til vår relativt høye levestandard er at visjonære mennesker aldri har slått seg til ro med at nå har vi nådd det ulitmate nivå på levestandard. Som jeg skrev over, så er det selvsagt en grense hvor mye vi kan ta ut av naturressurser og prismekanismene sørger for å regulere dette automatisk, men det er likevel ikke noen grense for hvor høy levestandard vi kan nå. Det er fordi økonomisk vekst betyr rett og slett å stadig gjøre ting lurere.
Du har tydeligvis stor sans for det du kaller den “nordiske modellen”. Nå er vel dette begrepet temmlig vagt definert – jeg vet ikke eksakt hva som menes med det.
Likevel er det opplagt at denne modellen innebærer meget stor grad av politisk regulering og inngripen i næringslivet med tilhørende meget høye skattenivå. Dette er definitivt skadelig. Arbeidslivet i Norge og Norden forøvrig er så gjennomregulert av arbeidsmiljølov, oppsigelsesvern og tariffbestemmelser at murene rundt arbeidslivet er så høye at de mest ressurssvake ikke slipper inn. For tiden medfører dette at rekordmange (750 000) her i landet henter sin inntekt fra NAV – altså får betalt for å gjøre ingenting. Dette er stor sløsing av ressurser. I tillegg har vi i “den nordiske modellen” lagt oss til et svært politiker- og byråkratikorps som utformer detaljerte regler og sender penger frem og tilbake i systemet og således gjør svært lite produktivt. Bare ta ett eksempel på hvordan denne oppskrytte modellen fungerer: på tross av et gigantisk skatte- og avgiftsnivå har vi en veistandard her i landet som rett og slett er en skam. Dette viser bare at når det offentlige styrer (noe som jo er en viktig del av “den nordiske modellen”), så hjelper det ikke hvor mange penger man kaster inn: resultatet blir veldig dårlig.
Mer frihet og kapitalisme gir bedre velstand til alle – det viser all empiri. Problemet er at våre veltalende politikere skaffer se selv stor makt ved å lure oss til å tro at vi er avhengig av en stor velferdsstat som skal passe på pengene våre og sørge for at de forvaltes til “vårt eget beste” – som om vi ikke skulle kunne vite det selv. Alt dette har mange negative implikasjoner som jeg ikke skal utdype her (da blir det en avhandling!).
Dessverre så er denne klimasaken nok et eksempel på hvordan politikere skremmer oss i den hensikt å sikre seg større makt og privilegier (ja, de får stadig reise på kjekke luksusturer til allslags klimakonferanser). Som jeg har argumentert for, så er grunnlaget for disse skremslene veldig tynne.
Kommentar av Ove Kobbeltvedt — 28. mars 2011 @ 19:13
Jeg forstår at det ikke er så mange av verdens kunnskapsrike hoder du bærer tillit til, Ove Kobbeltvedt. Men jeg har skjønt at Bjørn Lomborg er en av dem. Han er en kontroversiell intellektuell som er blitt kjent gjennom sine bøker og artikler der hovedtesen er at mange av miljøforkjempernes forutsigelser og påstander er overdrevne. Men heller ikke han er uenig i at menneskeskapt oppvarming av klimaet faktisk eksisterer. Han mener imidlertid at konsekvensene av disse endringene ikke nødvendigvis er så alvorlige, og at et ensidig fokus på drastisk reduksjon på utslipp av karbon er problematisk – slik du skriver.
Til det er å si at jeg – og antagelig de fleste mennesker – ville bli svært glad dersom han faktisk får rett mht. konsekvensenes grad av alvorlighet. Men det finnes svært mye annen informasjon og andre fakta som peker i en annen og svært alvorlig retning. Og konsekvensene, selv dersom bare de mer moderate prognosene slår til, er såpass alvorlige at det er uansvarlig å ikke ta denne informasjonen på alvor – nå, og ikke om hundre år når vannet står folk både til knærne og over hodet – for å bruke et bilde.
Det er heller ikke kun CO2-utslipp som er problemet. All rovdrift på naturressurser er problematisk på sikt, og det slippes også ut andre skadelige gasser – såkalte klimagasser (eller drivhusgasser), som f.eks. metan. Men utslipp av CO2 er det som bidrar mest til drivhuseffekten.
Det er også slik at det fremdeles er mye vi ikke vet om hva som vil skje med jorda. Det er som kjent vanskelig å spå – spesielt om fremtiden. Men noe vet vi faktisk:
– Jordas overflate har blitt rundt 0,8 grader varmere siden 1850. Dette har skjedd i to perioder (1910-1940 og 1975-2000)
– Vi har en temperaturøkning i troposfæren og de øverste 700 meterne av verdenshavene
– Isbreer smelter
– Havnivået øker
– Vi ser mindre havis i Arktis, selv om det samtidig har blitt mer is i havet rundt Antarktis.
– Konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren har økt fra rundt 280 ppm på midten av 1800-tallet til rundt 388 ppm mot slutten av 2009.
– CO2 har en aktiv rolle i klimasystemet. Endringer i CO2 kan føre til klimaendringer, og klimaendringer kan endre konsentrasjonen av CO2.
Dette er de viktigste faktapunktene i en rapport publisert av Det britiske vitenskapsakademiet, The Royal Society, i september 2010. Rapporten kom som reaksjon på siste års debatt om troverdigheten til verdens ledende klimaforskere og FNs klimapanel.
Du hevder prismekanismene – eller markedskreftene, som det også kalles – vil sørge for å regulere de problematiske følgene av verdens stadig aksellererende forbuksvekst og tilhørende overforbruk av ressurser. Nå har verden nettopp opplevd en finanskrise, og den er fremdeles ikke vel overstått alle steder. Erfaringene fra den kan igrunnen få tale for seg selv, hva troen på de frie markedskreftenes fortreffelighet angår.
For den som ønsker mer informasjon om f.eks. hva “den nordiske modellen” innebærer, eller om andre forhold rundt debatten i denne bloggartikkelen, finnes det mye fint å lese på nettet. Litt googling bringer f.eks. opp denne artikkelen, som ser ut til å være både seriøs og lesverdig:
http://www.esop.uio.no/research/working-papers/den_nordiske_modellen.xml
En kort forklaring av essensen i “den nordiske modellen” kan f.eks. leses her:
http://no.wikipedia.org/wiki/Den_nordiske_modellen
Helt til slutt vil jeg gjerne runde av akkurat denne diskusjonstråden med å henvise til en artikkel fra Norsk Polarinstitutt:
http://npweb.npolar.no/Artikler/2010/Klima_strutser
Kommentar av Javadama — 28. mars 2011 @ 22:12
Om hundre år “står vannet folk til hodet” – ja, men da har vi i tilfelle 100 år å tilpasse oss. Det er jo ikke sånn at vannet PLUTSELIG stiger en meter. Hvorfor få panikk nå å kaste enorme summer ut på å reduere CO2-utslippene (25 milliarder bare på Mongstad i lille Norge) når vi heller kan tilpasse oss HVIS dette er et problem?
Artikkelen fra Norsk Polarinstitutt viser til hvordan mange klimaskeptikere tar feil. Ja, og det er jeg enig i. Jeg har selv i nettfora kritisert mange klimaskeptikere for at ikke lytter til motforestillinger. Disse skeptikerne er blitt akkurat som de klimahysterikerne de selv kritiserer ved at de plukker ut de delene av virkeligheten som passer inn i deres teori: cherry picking, og det er nettopp det Winther gjør i sin tur i denne artikkelen. Denne debatten er jeg egentlig litt lei: klimaskremmerne plukker de data de liker og skeptikere plukker de data de liker. Poenget er at vi ikke vet sikkert. Da er det mange som viser til “føre var”-prinsippet, noe som er et forferdelig prinsipp der man har snudd bevisførselen på hodet i forhold til normal rettsprinsipp. Når vi ikke har tilstrekkelig kunnskap, gjør vi det som er tryggest. Kjenner du en i nabolaget som er litt rar og kanskje kan komme til å drepe noen (det går rykter…), så er det sikrest å fengsle ham fordi det er tryggest….
Mitt poeng er at vi ikke bør bruke store summer på noe som kanskje kan være totalt bortkastet. Da er det bedre å vente og tilpasse oss hvis og når dette blir nødvendig. Da tas kostnadene av en generasjon som både er rikere og mer teknologisk utviklet enn oss, dette altså HVIS det blir et problem – mest sannsynlig blir det ikke det – tidligere miljøskremsler har i veldig mange tilfeller vist seg å være svært overdrevne.
Så kommer du med myten om at finanskrisen ble forårsaket av frie markedskrefter. Selv om dette er noe som ofte blir sagt av sosialister, så er det likefullt totalt skivebom. Finanskrisen har hovedsakelig sitt utspring i USA – et samfunn som de siste 100 årene har beveget seg svært langt bort fra fri kapitalisme. Politiske beslutningstakere har fingrene langt inni næringslivet der borte, noe som skaper et usunt klima for et produktivt næringsliv. Slik sammenblanding av politikk og næringsliv kalles korporatisme, og det er dette usunne klimaet som årsaken til den tragiske finanskrisen.
Finansnæringen i USA er minst like regulert som i Norge. Jeg husker jeg så en undersøkelse som viste at den var MER regulert i USA, og det er absolutt mulig. Penge- og finanspolitikken er et område som i alle land, USA inkludert, ligger svært langt fra noe som kan kalles fritt marked. Myndighetene har ingen tiltro til at markedet kan klare seg på egenhånd, derfor driver de politikk for å stimulere etterspørselen i “dårlige” tider. Dette gjorde USAs sentralbanksjef, Alan Greenspan, til gangs i årene etter 911. Han satte styringsrenten langt under det som ville vært en naturlig markedsrente. Denne var i 2003 helt nede i 1%. Poenget med dette er å få folk til å forbruke mer for å sørge for at hjulene holdes i gang. Det gjorde folk til gangs i USA på 2000-tallet. De lånte og forbrukte som gale! Som om ikke dette var nok, så hadde myndighetene på 90-tallet under Clinton begynt å instruere statlig kontrollerte banker (Fannie Mae og Freddie Mac) om å gi boliglån til folk som hverken hadde inntekt eller eiendom (såkalte Ninjas: No income, no jobs, no assets) for at også disse gruppene skulle kunne ta seg råd til å kjøpe seg bolig. Dette er typisk velmenende sosialdemokratisk politikk. Vel, resultatet kjenner vi. Enorme mengder ubetjente boliglån medførte at en dramatisk boligboble sprakk og høsten 2008 var det slutt. Det er nettopp all politisk inngripen som fører til store forstyrrelser i markedet ved at det ikke får regulere seg selv som gir slike tragiske resultater som dette.
Så til den “nordiske modellen”. Wikipedia-artikkelen du linker til påstår at “den nordiske modellen gir sosial og økonomisk trygghet for den enkelte”. Vel, nå kan du jo spørre alle de hundretusner på NAV som egentlig kunne tenke seg å bidra i arbeidslivet hvorden det er å være presset utenfor fordi denne modellen i sin jakt på det perfekte arbeidsliv skaper et samfunn med høye murer rundt arbeidslivet. Innvandrere og funksjonshemmede er i stor grad utestengt fordi de ikke passer inn i det perfekte arbeidsliv man desperat prøver å regulere seg til. All erfaring viser at det ikke går an å regulere seg til det gode samfunn. Det må arbeidstakere og entreprenører finne ut av i fredelig sameksistens (dvs. i en samfunn med lite reguleringer).
Kommentar av Ove Kobbeltvedt — 29. mars 2011 @ 16:14 |
Kjære Ove Kobbeltvedt. Det er tydelig at du lever i fornektelse. Dette er det sannsynligvis fint lite jeg kan gjøre noe med, men jeg lurer litt på hvorfor du bruker så mye tid på å motbevise klimaendringene? Du er ikke enig i at de er menneskeskapte, javel. Men man ser jo at noe er i endring, og å benekte dette synest jeg blir som å rope “Det var ikke meg, det var ikke min feil!” når man nett har kastet en murstein gjennom et glassvindu… Og selv om det nå ikke skulle være menneskeskapte klimaendringer – hvorfor ikke ta sine forhåndsregler likevel? Jada, jeg ser at du ikke liker føre var prinsippet.. men la meg gi et annet enn ditt fengslingseksempel: Om legen sa at du led av en alvorlig sykdom som du kanskje kunne dø av, ville du latt være å ta medisinen (som var helt og holdent ufarlig, bare litt dyr) bare fordi du ikke visste helt sikkert om den ville hjelpe? Ville du ha betvilt legens ord og påstander, satt spørsmål ved hans bevis og undersøkelser? Jeg bare lurer… Det er mange enkle ting man kan gjøre for at kloden skal få det bedre, som slett ikke er dyre og jeg forstår bare ikke hva som er problemet med å gjøre disse! Og det er da vitterlig bedre at staten bruker pengene sine på klimatiltak enn å investere i våpenfabrikker og andre snuskete selskaper! Og ja, jeg er fullt klar over at det er mange huller i mine synspunkter, men det er fordi jeg ikke er spesielt glad i å snakke for døve ører, og derfor holder det på et enkelt nivå…
Jeg vil også benytte anledningen til å takke forfatteren av denne bloggen.. et flott innlegg!:) og det er også svært beundringsverdig at du klarer å beholde fatningen når du svarer på visse kommentarer du har fått.. Jeg tror ikke jeg hadde holdt det ut i lengden.
Kommentar av Wilwarin — 29. mars 2011 @ 17:09 |
Tusen takk for innlegget ditt, Wilwarin. Det satte jeg stor pris på! Jeg håper ellers debatt-tråden kan ha noen grad av opplysningsverdi. Så får enhver gjøre seg opp sin egen mening om de ulike synspunktene som kommer til uttrykk.
Kommentar av Javadama — 29. mars 2011 @ 17:50 |
Hvem lever i fornektelse? Jeg fornekter ingenting, jeg argumenterer logisk for mitt syn om at å prøve å forbedre klimaet ved å redusere klimagassutslipp koster langt, langt mer enn det smaker. Vet ikke om du leste det jeg skrev? Jeg utelukker ikke at våre CO2-utslipp kan skape problemer i fremtiden, men jeg påpeker også at de siste 10-15 årenes manglende temperaturstigning på tross av rekordhøye CO2-utslipp ikke akkurat sannsynliggjør de dramatiske konsekvensene vi stadig får presentert i media.
I sin bok “Cool It” tar Bjørn Lomborg utgangspunkt i at klimapanelet har rett, men konkluderer likevel med at tiltakene mot klimaendringene ikke kan forsvares utfra en kost-nytte-analyse. Han viser til mange eksempler på problemer som klimatiltakene søker å løse (mindre skader etter uvær og flom, mindre tørke, mindre malariasykdom, +++) og han viser at alle disse problemene kan løses med dramatisk (!!) lavere kostnader ved å gjøre en direkte innsats mot problemene (bedre flomvern, sterkere bygninger, etc.) fremfor indirekte via klimatiltak. Leser man boken begynner man å fatte hvorfor jeg skriver dramatiske med to utropstegn bak. Mye av problemene med klimatiltakene er at vi påtar oss enorme kostnader i dag, mens fordelene i form av et mindre forverret klima kommer flerfoldige tiår frem i tid. Dette faktum gjør at store kostnader i dag i enda mindre grad kan forsvares enn om vi fikk fordelene allerede om kort tid.
Din analogi om en lege som foreskriver en dyr, men ufarlig medisin kan på ingen måte brukes på klimaproblematikken. Vi har allerede i dag konkrete bevis på at klimadoktorens medisin (reduserte CO2-utslipp) ikke er ufarlig. Voldsom satsing verden over på biodrivstoff beslagla så mye matjord at matprisene økte dramatisk verden over, noe som gav økt sult som resultat. En mindre alvorlig konsekvens, men likevel alvorlig nok for dem som rammes, er dårlig byluft i Norge som følge av kraftig økt andel dieselbiler etter at myndighetene for noen år siden gjorde disse ble begunstiget i forhold til bensinbiler i avgiftsystemet fordi førstnevnte biler slipper ut litt mindre CO2. Ufarlig medisin?
Det som nå etter hvert begynner å gå opp for verdens politikere er at å redusere CO2-utslippene ikke er så enkelt som de hadde trodd. Brenning av fossiler smører hele verdensøkonomien noe som en forstår når 80% av verdens energibehov er dekket av fossiler. Å finne erstatning for store deler for ikke å snakke om alt dette er på ingen måte gjort i en håndvending uten at omkostningene er astronomiske. Det er også derfor de facto ingen reduksjon av disse utslippene skjer – de øker jo bare hele tiden. Men problemet er at klimafrykten nå så til de grader er institusjonalisert (nå heter det f.eks. KLIF – Klima- og forurensningsdirektøratet) at vi må bruke store pengesummer på ingenting (ett eksempel er åpne kraner av skattebetalernes penger på det vanvittige CO2-deponiprosjektet på Mongstad når landet skriker etter utbedring av infrastrukturen), og det synes jeg rett og slett er tragisk.
Kommentar av Ove Kobbeltvedt — 29. mars 2011 @ 20:53 |
Jeg tror ikke hverken Norges eller andre av verdens politikere har trodd at reduksjon av CO2-utslipp er spesielt enkelt. Men de har funnet mange gode grunner til å gjøre seriøse forsøk, utfra den viten og de prognoser verdens fagfolk har opparbeidet så langt.
Samtidig er det flere av de CO2-reduserende tiltakene som nok både kan og bør diskuteres, som for eksempel utstrakt bruk av matjord til dyrking av biodieseldrivstoff. Imidlertid er nettopp dette et godt eksempel på hva som gjerne skjer når markedsmekanismer og globale kapitalkrefter får dominere verdensutviklingen.
Jeg klandrer ikke bonden – som trolig ikke har flust å leve av i utgangspunktet – for å dyrke det han får inn mest penger på, det vil si biodrivstoff fremfor mat i dette tilfellet. Han skal jo overleve som best han kan. Men det er jo da slik at de som har nok av midler å øse ut på drivstoff til f.eks. unødig feite firehjulsdrevne dieselbiler som kan spytte ut uhemmet med partikkelforurensning både i norske byer og andre steder, er med på å drive og forsterke denne utviklingen. Det kan dermed være en god idé å forsøke å få dempet denne type drivstoff-forbruk, slik at man ihvertfall ikke ødelegger mer enn man må – selv om man kan.
Det kan også være en idé å forsøke å finne andre steder eller måter for å produsere mindre forurensende drivstoff, slik at dette ikke går utover viktig matproduksjon og mattilgang i de fattigere deler av verden.
Jeg vil forøvrig ikke akkurat karakterisere luftforurensning som mindre alvorlig, selv om den skjer i f.eks. Oslo. Folk blir jo alvorlig syke av dette her også.
Jeg forstår at Bjørn Lomborg sitt budskap kan virke besnærende. Men jeg ville nok utstyrt meg med litt forsiktighet og kritisk sans i lesningen av hans fremleggelser. Denne artikkelen i Newsweek anmelder en annen bok – “The Lomborg Deception” – der forfatteren bl.a. påviser en rekke uetterretteligheter i Lomborg sine referanser:
http://www.newsweek.com/2010/02/21/book-review-the-lomborg-deception.html
Det kan være Lomborg har noen poenger, men jeg ville som sagt ikke svelget alt han hevder ukritisk.
Kommentar av Javadama — 29. mars 2011 @ 22:33
Det er ganske utrolig at du kan påstå at biodrivstoff-skandalen var forårsaket av markedsmekanismers og “globale kapitalkrefters” dominans. Det var jo nettopp tvert imot: igjen var dette et eksempel der markedet ikke fikk lov å regulere seg selv pga. politisk inngripen med subsidier og andre reguleringer. Nå har jeg gitt en del eksempler på hvordan ting går galt når politisk overstyring forstyrrer et fritt marked. Du har ikke argumentert mot dette – du bare fortsetter å påstå at at rene markedsløsninger fører galt av sted uten at du faktisk har gitt noe argumenter og reelle eksempler for å dokumentere dette.
Ingenting i artikkelen med Lomborg-kritikk du linket til tilbakeviste noen av de eksemplene fra boken hans jeg viste til.
Mine argumenter står uansett på egen grunn. Hvorfor sier jeg det er rasjonelt å vente med å redusere klimagassutslippene? Viktigste er at vi unngår å kaste masse penger rett i do hvis klimafrykten ikke er reell. For tiden er det altså mye som indikerer at klimaskremslene er sterkt overdrevet.
Ellers er det alltid en fordel å utsette store investeringer til behovene oppstår. I denne sammenhengen er det spesielt ugunstig med for tidlige tiltak fordi tidsperspektivet er så stort. Dermed så vil eventuelle problemer oppstå for en generasjon med langt bedre tekniske og økonomiske forutsetninger enn vi har idag. Dermed vil vårt bidrag til dem være veldig puslete.
For å ta et konkret eksempel. Reduksjon av klimagasser påstås å redde liv. Milliarder av kroner svis derfor for tiden av på Mongstad for å forsøke å deponere CO2. Hvis dette er en suksess, kan man KANSKJE i aller heldigste fall få en liten positiv effekt på klimaet om 50-100 år. OM dette redder noen liv for en langt rikere og teknologisk mer utviklet generasjon som vil være langt bedre rustet mot klimaendringer (rikere samfunn står seg MYE bedre mot alle slags naturtastrofer enn fattig land), er MEGET tvilsomt. Faktisk er det sannsynlig at det ikke blir noen slik effekt. Men dersom vi investerer de samme pengene i midtdelere på norske veier i dag, VET vi at vi får en umiddelbar livreddende virkning. Derfor er slik pengebruk høyst umoralsk overfor alle de som mister livet eller blir lemlestet på norske veier.
Kommentar av Ove Kobbeltvedt — 30. mars 2011 @ 19:29 |
Midtdelere er bra for trafikksikkerheten på veier der folk gjerne kjører både fort og forbi hverandre, bevares. Men jeg vil for ordens skyld minne om at det er klimautfordringene på jorda som er temaet for dette blogginnlegget, og jeg tror ikke trafikksikkerheten i Norge har særlig relevans i den sammenhengen. Jeg ser nemlig ikke helt hvordan investering i midtdelere på norske veier skal kunne bidra til å redusere utslipp av klimagasser eller til utvikling av mer klimavennlig teknologi som kan brukes dersom problemene faktisk gjør seg gjeldende om 50 eller 100 år – særlig ikke tatt i betraktning at problemene etter alle solemerker først vil gjøre seg gjeldende i andre deler av verden der mat og rent vann er en større mangelvare enn midtdelere. Men jeg ser frem til å få en forklaring på hvorfor midtdelere på norske veier er en investering som er bedre egnet til å ta vare på jorda vår.
Kommentar av Javadama — 31. mars 2011 @ 00:58 |
Midtdelere redusere klimagassutslipp? Hæ?
Du skjønte virkelig ikke poenget mitt, du.
Jeg prøvde å sette forskjellige tiltak oppmot hverandre: trafikksikringstiltak kontra klimagassutslipp. Begge har som målsetning å bedre menneskenes kår – den første ved å hindre trafikkulykker med død og lemlestelse, den andre ved å hindre forverring av klimaet slik at død og ødeleggelse hindres i fremtiden. Begge tiltak har også det til felles at de koster penger. De beslaglegger altså noen av våre begrensede ressurser. Vi kan ikke gjøre alt som vi vil nettopp fordi ressursene er begrenset. Derfor må vi velge.
I Norge har myndighetene bestemt at vi skal prioritere klimagassreduksjoner fremfor bygging av midtdelere – derfor satses det enorme beløp av statlige kroner på Mongstad, mens bygging av midtdelere går i sneglefart. Det er dette jeg argumenterer for er et umoralsk valg fordi midtdelere helt sikkert gir slik positiv effekt, mens det samme beløpet brukt på klimatiltak gir så puslete og sannsynligbis ingen effekt i samme retning.
Dette var altså brukt som ett eksempel på det jeg mener er grov feilprioritering i favør av den politiske elites store prosjekt: klima.
Nå har jeg prøvd å fremføre argumentene mine med teskje her, og så håper jeg det ikke er vrangvilje som gjør at du ikke forstår hva jeg mener for da kommer vi ingen vei…
Kommentar av Ove Kobbeltvedt — 31. mars 2011 @ 19:38 |
Nei Ove Kobbeltvedt, det er ikke vrangvilje – tvert imot velvilje, og den beste velvilje jeg kunne få til i møte med en argumentasjon som ikke henger sammen, og som er godt krydret med både tendensiøse og uriktige påstander om såvel fagfolk som meningsmotstandere og deres motiver.
Temaet for dette blogginnlegget og denne påfølgende debatten er som sagt jordens klimasituasjon og utviklingen av denne, og ikke det norske statsbudsjettet som sådan. Svært mange av verdens relativt opplyste mennesker er stort sett enige om at verdens samlede forbruk av jordens ressurser er et alvorlig økende problem – og at det er en ubalanse her mellom tilgang/tålegrense og forbruk. Hans Rosling sin lyntale som er tatt inn i blogginnlegget over, illustrerer problematikken ganske lettfattelig. Du betviler at dette er noe problem. Greit nok. Det står enhver fritt å enten ta til seg eller fornekte tilgjengelig informasjon om faktiske forhold.
Deretter starter du din argumentasjon med å ta utgangspunkt i at økt konsentrasjon av CO2 i atmosfæren faktisk har en negativ effekt på klimaet, selv om du egentlig ikke tror noe på det. Det er jo en konstruktiv start.
Videre peker du på fremlegningene til Bjørn Lomborg og hevder at fordelene vi får i form av økning i teknologisk nivå og velferd som følge av bruk av de lettest tilgjengelige energikilder, langt overgår de mulige problemene økt global temperatur kan gi oss i fremtiden. Det er forsåvidt en påstand som kan være verdt å undersøke nærmere.
La meg imidlertid bare legge til at Bjørn Lomborgs resonnementer tar utgangspunkt i vurderinger av faktiske forhold som ikke holder vann, jfr. boka “The Lomborg Deception”. Med andre ord – Bjørn Lomborg har vist seg å ikke være til å stole på som faktakilde siden han er ikke etterrettelig i sin kildebruk, og karakteriseres av bokas forfatter som en underholdningsartist forkledd som akademiker. Se også http://www.lomborg-errors.dk/
Men så hevder du at det ikke er nødvendig å gjøre noe med disse potensielle problemene før de faktisk har oppstått. Og her begynner en sterk mangel på realitetsorientering å vise seg i argumentasjonen din, gjennom en stokk blind tro på at alle verdens land på det tidspunkt har både teknologi og økonomi som vil være i stand til å løse ethvert alvorlig ressursproblem på jorden, når skaden alt har skjedd. Og her snakker vi om skader av potensielt enormt stort omfang som etter all sannsynlighet vil være irreversible. Dette bagatelliserer du med en aldeles utrolig grad av letthet som jeg med litt godvilje best kan karakterisere som sterkt naiv.
Løsningene på de eventuelle problemene påstår du nærmest vil komme av seg selv, bare man slipper alle markedskrefter fritt og uhemmet løs slik at disse kan virke og stimulere menneskers tidvis kloke hoder og krefter til å frembringe den nødvendige teknologien. Enhver med en smule innsikt i samfunnsmekanismer og menneskers grunnleggende streben etter makt, penger og personlig velbehag forstår at verden ikke virker slik – hverken nå eller i overskuelig fremtid.
Men la nå det ligge, og la oss som et forsøk være åpne for at det kan være bedre måter å bruke penger på enn å forsøke å redusere omfanget av den menneskelige aktiviteten som etter all sannsynlighet vil føre til alvorlig og irreversibel skade på kloden og dermed på livsvilkårene til store deler av jordens befolkning. Poenget med det må jo da være å heller finne andre måter å bruke disse pengene på, slik at det kan hjelpe for de problemene som bl.a. et varmere klima skaper. Dette er jo hva Bjørn Lomborg argumenterer for, såvidt jeg forstår. Da synes jeg det er – for å si det svært mildt – noe pussig at du trekker frem midtdelere på norske veier som et bedre alternativ for denne pengebruken. Å stille lokale trafikksikkerhetstiltak i Norge opp mot innsats for å løse globale klimaproblemer som har en helt annen dimensjon – og der Norge har vært en vesentlig bidragsyter gjennom sin oljeutvinningsvirksomhet – er en avsporing av debatten. En fordummende avsporing som jeg ikke gidder å være videre med på.
Til slutt vil jeg bare si at det nok er lite sannsynlig at jeg kommer til å bruke mer tid på å besvare eventuelle nye kommentarer fra Ove Kobbeltvedt her.
Kommentar av Javadama — 2. april 2011 @ 20:55 |
Temaet for tråden var at du mener vi bør bruke mye ressurser på å redusere klimagassutslipp. Jeg argumenterte for at ressursene planlagt brukt til dette kan komme langt, langt bedre til nytte til andre prosjekter. Derfor er det norske statsbudsjettet relevant for å belyse eksempler på dårlig bruk av ressurser som Mongstad kontra midtdelere.
Når det gjelder Hans Rotling så mener jeg han hadde mange gode poeng i sitt foredrag – jeg var enig i mye av det han sa. Men han hadde som premiss at vi måtte redusere energibruken i verden. Jeg godtar ikke det premisset. Jeg ønsker at summen av folks frie valg (markedet) skal avgjøre hvorvidt vi skal bruke mer eller mindre energi. Fri prisdannelse på energi vil etter min mening styre dette uendelig mye bedre enn et knippe politikere som tror de er supermenn fordi de kan se hva som er optimalt i sin “krystallkule”. Et eksempel: ingen politikere kan avgjøre hvorvidt det er mest optimalt å bruke penger på å isolere folks hus bedre for å bruke mindre energi, eller om det er bedre å bruke de samme pengene for å gjøre energi billigere. Merk: JEG kan heller ikke avgjøre dette. Kun markedet med sin unike informasjonsstrøm via fri prisdannelse kan avgjøre dette.
Du sier at når jeg på denne måten tror at markedet er uovertruffent til å løse de viktigste problemene i verden, følgende: “Enhver med en smule innsikt i samfunnsmekanismer og menneskers grunnleggende streben etter makt, penger og personlig velbehag forstår at verden ikke virker slik – hverken nå eller i overskuelig fremtid”.
Men dette er ikke argumenter. Du sier bare at enhver “forstår det er slik”. Vel, JEG forstår ikke at det er slik og grunnen til at jeg “ikke forstår det” er at jeg observerer verden.
Jeg observerer at de kommunistiske eksperimentene sammenlignet med våre vestlige semi-kapitalistiske samfunn (Øst-Tyskland versus Vest-Tyskland, Nord-Korea versus Sør-Korea og Maos Kina versus Hong-Kong) viser til fulle hvor katastrofalt det går når markedsmekanismer settes helt ut av spill. Når markedsmekanismene settes DELVIS ut av spill som i våre korporative samfunn (semi-kapitalisme), så går det DELVIS galt. Dette har finanskrisen vist og jeg har her argumentert for at dette skyldes politisk inngripen i frie markeder.
Tilsvarende viser seg også når vi ser på produkter og tjenester produsert av det frie markedet (mobiltelefoner, sko, møbler, frisørtjenester, flybilletter, etc., etc.) at disse kan kjøpes uten køer og behovsprøving der prisen står i forhold til kvaliteten. Ser vi på hva det offentlige har ansvaret for, så der det ikke like lyst ut: teletjenester i gamle dager (Televerket og flere års ventetid på telefon, en telefon kostet 3000 kroner i 1970-tallets kroneverdi), NSB, veinettet, eldreomsorgen, etc. Det offentlige tjenestetilbudet karakteriseres av at det er dyrt og dårlig.
På bakgrunn av disse observasjonene som alle kan gjøre, mener jeg man skal ha en god porsjon vrangvilje til å hevde at å sette markedsmekanismer med fri prisdannelse ut av spill ikke gir negative konsekvenser.
Jeg skal fatte meg i korthet mot slutten (dette blir sikkert mitt siste innlegg, og du vil jo ikke svare mer). I klimadebatten sier jeg at tidsfaktoren er på vår side. Det har tatt 150 år for temperaturen å stige puslete 0,7-0,8 grader. De siste 10-15 årene har ikke temperaturen steget i det hele tatt – på tross av stor økning i klimagassutslippene. Den teknologiske utviklingen går vanvittig mye fortere enn eventuelle klimaproblemer utvikler seg. Bare på de siste 10-15 år har f.eks. internett- og mobiltelefonteknologien gjennomgått en revolusjon. Derfor bør vi absolutt ikke å få panikk og vi kan vente med eventuelle investeringer i klimatiltak til vi med langt større sikkerhet vet sammenhengen mellom utslipp og eventuelle klimaproblemer. På denne måten risikerer vi ikke å kaste penger i do og vi bruker pengene langt mer optimalt fordi teknologien tillater oss dette mange tiår frem i tid.
Takk for meg.
Kommentar av Ove Kobbeltvedt — 3. april 2011 @ 16:35 |