Nasjonalsymboler og 17.mai – det vil jo ingen ende ta…

OK, jeg skjønner at dere, mine lesere, dør etter å få vite hva jeg mener om DETTE! Rune Gerhardsen mener altså at Karl Johans gate i Oslo bør døpes om til 17.mai-gata. Og argumentasjonen hans er forsåvidt gangbar nok den, rent rasjonelt. Men kjære Rune og flere (?) med deg, har dere ikke skjønt at dette er et område der rasjonalitet ikke er det som råder grunnen? Her er det følelsene som bestemmer. Nasjonalfølelsene i særdeleshet. Og dem skal man være ytterst varsom med å røre for mye i.

Erling Lae er selvsagt dundrende uenig, han er jo ikke konservativ for ingenting, heller. Og jeg ber tynt om å ikke bli stemplet som konservativ selv om jeg nok må si meg enig med Lae her (og flere – de fleste faktisk – med ham). Det er rett og slett følelsene som tar overhånd.

Men det er ikke uten kvaler jeg slutter meg til de konservatives nedsabling av Rune Gs siste påfunn. For han har jo på en måte et par poeng, rent rasjonelt. Han peker på at gaten bærer navnet til en okkupant og en fiende av 17. mai, og jeg kan ikke annet enn å gi ham rett i at dette er et enormt paradoks. Vi snakker om nasjonens hovedparadegate her.

Anne B. Ragde skal ha for at hun forsøker å være realitetsorientert og pragmatisk i debatten. Hun peker på at vi ville fått veldig mange navnebytter dersom man skulle legge denne type argumenter til grunn. Og jeg kan legge til at det nok ville kostet en anseelig sum penger også. Samtidig er dette et innspill i gaten “vaktmester-argumentasjon” (Dvs. som følgende analogi: Et barn kaster ball på vegg. Vaktmester kommer og sier: Tenk om alle skulle kaste ball på vegg, huset ville jo ramlet ned! Men alle barn kaster ikke ball på vegg. Det er jo bare dette ene barnet som gjør det. Og huset kommer ikke til å ramle ned, heller, for vi er ikke mange nok barn til det), og jeg kjøper vanligvis ikke den type argumenter.

Noen (Erling Fossen) bagatelliserer hele problemstillingen og drar vaktmester-argumentasjonen enda lenger ut med underbygging fra tunge historiske skikkelser, der både St. Olav, Harald Hardråde og Tordenskiold kan risikere å miste sin kredibilitet som navngivere til geografiske steder dersom man skal sile deres vandel og betydning i Norges historie etter Rune G sin mal. Iflg. Fossen.

Men husk nå på – paradokset er mer til stede her enn andre steder, altså i navngivingen av nasjonens paradegate (og vi har tross alt kun en av den), den som forbinder slottet og Kongen med Stortinget – vår lovgivende forsamling som ble født på Eidsvoll og som får feiret sitt virke hvert eneste år når 17.mai-toget tyter oppover Karl Johan med barn og flagg og alt, akkompagnert av vårens løvsprett og nasjonal bunadsstas. Disse andre gatene som har fått navn etter tvilsomme skikkelser i vårt lands historie, er ikke nasjonalsymboler på samme måte. Så den argumentasjonen der faller også i fisk, Erling F. Rent rasjonelt. Beklager.

…

Kjære Rune G, om det nå mot formodning skulle bli slik at dette en vakker dag ender som et forslag som kan ha noe bedre sjanse til å bli vedtatt enn en snøball har til å overleve i helvete, kunne du være så snill å i alle fall foreslå 17.mai-gaten, med en-ending?

(Takk. Det kjentes faktisk litt bedre.)