De viktige ting i livet – fotball og kjærlighet

Jeg var på vei hjem fra en feststemt feiring i hovedstaden forleden kveld. I etterdønningene fra dagens markering av den nye ekteskapsloven spaserte jeg oppover mot Karl Johan for å ta siste T-bane hjem. Der fant jeg Akersgata fylt av en uendelig rekke jublende biler med tyrkiske flagg vaiende ut av vinduene sammen med glade mennesker som tutet og ropte ut sine gledesutbrudd. Jeg skjønte dette måtte handle om fotball. Jeg har jo fått med meg at det går et EM av stabelen i disse dager. Dessuten har vi tippet om dette på jobben, og jeg husket vagt at jeg hadde gjettet på Kroatia som seierherrer i dagens kamp. Ikke Tyrkia, de trodde jeg ikke noe på i denne sammenheng.

Ikke at jeg er noen utpreget fotballentusiast, og langt mindre noen ekspert på internasjonal fotball, jeg har ikke en gang sett en eneste EM-kamp hittil. Men jeg har tippet, og jeg trodde ikke på Tyrkia som seierherre over Kroatia, sannsynligvis i likhet med mange andre. Så det var “underdog´en” som jublet i ellevill glede denne kvelden. Vi liker ofte det, at David vinner mot Goliat. Det slår nesten alltid an, ihvertfall her til lands. Og Tyrkia har dessuten slitt i motbakke og snudd dårlige utgangspunkt til seire i hver kamp, og bitt seg fast på veien mot en semifinale. Det er også noe vi liker. Underdog´en som er dømt til å tape og som snur det hele til seier gjennom heltemodig innsats.

Så jeg lot meg bevege, jeg, av tyrkerne som hang jublende ut av bilvinduene i sommernatten. Jeg gledet meg med dem der jeg spaserte forbi, enda jeg overhodet ikke har noe forhold til nasjonen Tyrkia og hvordan de gjør det i fotball-EM. Men gleden, den ekte og ukompliserte gleden, og kjærligheten til et for meg fremmed fedreland, den smittet. Og jeg ble i enda bedre humør av å se tyrkernes entusiasme utfoldet midt i Norges hovedstad. Det er samtidig også noe unorsk og eksotisk her til lands over den type jubel. Jeg lot meg begeistre av gleden som tøt ut fra bilvinduene. Kom ikke her og si at fotball ikke er viktig.

Etterpå kom ettertanken og refleksjonene noe mer til overflaten i mitt sinn. Og da slo det meg hvor pussig det var å oppleve disse to veldig forskjellige feiringene tett på hverandre på samme kveld.

Vi har fått en ny felles ekteskapslov som likestiller heterofile og homofile ektepar fullt ut på alle områder og uten unntak (for homofile). Og dette har blitt behørig og ordentlig feiret på hovedstadens flotteste tak – nemlig operaen sitt (det er faktisk mye flottere enn Rådhuset sitt, og åpent for alle).

Det må ha vært et flott syn for dem som stod på scenen, å se utover alle de feststemte glade og lykkelige homoentusiastene som var samlet til feiring i solskinnet etter en lang og utrettelig kamp i motbakke. Der ute i mengden var overblikket litt vanskeligere å fange, men vi fikk desto bedre utsikt til enkeltmennesker. Jeg tittet tilfeldig bort på en godt voksen mann under en av talene fra scenen. Det håret han hadde igjen på sitt solbrune hode var både kort og grått, og han så både sprek og tøff ut, og han tørket tårer. Han var åpenbart eldre enn meg. Og åpenbart homo. Og jeg tenkte på hva han kunne ha opplevd i sitt liv, hvilke store sprang han må ha vært med på i samfunnsutviklingen frem til denne dagen, hvilke kontraster han må ha opplevd – med intens kjærlighet i en homoverden og intenst hat og fordømmelse fra et samfunn så distansert fra hans liv og virkelighet at det nok kunne sammenlignes med jordens avstand til månen. Eller Mars.

Kan du forestille deg hvordan denne mannens liv kan ha vært? Prøv.

Nei, det er ikke så lett å forestille seg et liv i en annen manns sko. Likevel kan vi se det vi ser, og erkjenne hva det er vi ser, når vi ser det. Jeg kunne se mannens reaksjoner på ganske nært hold, og det var ikke akkurat et spill for galleriet heller. Selv har jeg tross alt hatt et relativt enkelt liv når det kommer til mine omgivelsers aksept av hvem jeg er. Joda, jeg har gått i tog og vært homoaktivist jeg, men ingen har slått meg ned på vei hjem fordi jeg leide en kjæreste av samme kjønn. Ingen har nektet meg jobb. Og ingen har buret meg inne. Ikke en gang familien min har vært vanskelig.

Men jeg vet noe om hvordan noen andre har hatt det, og fremdeles har det, og jeg vet at det også er veldig mange historier der ute som jeg ikke kjenner, om folk som har strevd, og også bukket under, i sin kamp for aksept og likeverd som mennesker, homofile mennesker. Folk som har møtt sanksjoner og fordømmelse på grunn av sitt kjærlighetsliv. Dette som skulle være det fineste. Det som gjør livet verdt å leve. Kjærlighet.

Samtidig er det viktig å understreke at homofile liv ikke bare handler om lidelse. Det handler også om livsglede, ellevill fryd, samhørighet, frigjøring fra heteronormaliteten – fri pupp rett og slett, om man kan si det så frivolt (altså, i overført betydning). Og festen på operataket var et eneste stort gledesutbrudd – i frihet, uten frykt for sanksjoner av noe slag, og med norsk lovs velsignelse. Tenk at vi har klart å komme hit. Det er søren meg flott. Det er søren meg noe vi kan være stolte av, både homoer og heteroer og alle andre.

Og det var vel omtrent her jeg fant denne pussige parallellen til min opplevelse av Oslo-tyrkernes markering av sitt fedrelands EM-seier i fotball. For da jeg så tyrkernes feiring, tenkte jeg at kanskje majoriteten av folk i Norge kunne se feiringen av den nye ekteskapsloven på samme måte – med distanse fordi det ikke angikk dem personlig, men likevel smittet av gleden hos de feirende og med respekt for betydningen hos dem det angår. Jeg håper iallefall at det er slik det er, at ikke-homoer også kan glede seg over at vi har oppnådd noe stort. I dette tilfellet offentlig og lovbestemt aksept av homofilt samliv uten forbehold.

Og jeg tenker at ekte kjærlighet er noe universelt som alle mennesker vil kunne kjenne igjen når de ser den, om de bare våger å åpne øynene og erkjenne hva de ser når de ser det. Den finnes i ulike utgaver og på ulike arenaer, men kjærlighet er kjærlighet, og vi bør hegne om den og respektere den, også når den ikke er vår egen. Vi trenger den, kjærligheten – den er ikke akkurat noen overflodsvare i vår tid.