Jeg vokste opp med ganske mye frihet. Og jeg brukte den nok også. Den var likevel ikke grenseløs, og jeg fikk tidlig klar beskjed om at en forutsetning for min frihet var at jeg tok ansvar. Frihet under ansvar – det var sannsynligvis en av grunntesene i min oppdragelse.
I kjølvannet av Muhammed-karrikaturene har det oppstått debatt rundt temaet ytringsfrihet både i dagspressen og her i bloggerverdenen. Og nå har den jammen blusset opp igjen med nederlenderen Geert Wilders nye film om islam. Han fremstår som høyst uansvarlig i sitt misbruk av ytringsfriheten.
Jeg har tidligere markert en side av mitt syn på temaet frihet og ytringsfrihet gjennom deltagelse i blogg-til-blogg-kampanjen i forbindelse med OL i Beijing. I Tibet handler det også om mer enn ytringsfrihet alene. De kinesiske styresmaktene utøver daglig alvorlige og blodige brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Dette regimet tåler hverken intern kritikk eller verdens søkelys, og de stenger av for begge deler med alle midler de har til rådighet.
Hva betyr det egentlig å ta ansvar? Jeg går ofte til bokmålsordboka for å finne svar på ord jeg lurer på. I følge denne må Geert Wilder stå til rette for konsekvensene av filmen sin. Men hva betyr nå det? Jeg håper inderlig både Geert Wilder og hans meningsfeller og sympatisører bruker litt tid på å tenke over nettopp det, og ikke minst – at de skaffer seg mer kunnskap om konsekvensene. Jeg er likevel redd for at det er det siste de vil gjøre i sin hodeløse iver etter å forfekte eget syn på rett og galt i verden.
En forutsetning for å hevde sin rett til ytringsfrihet er at man også tar ansvar. Det vil si at man tenker igjennom konsekvensene av sine ytringer og står til rette for dem i sitt møte med omverdenen. At man vedkjenner seg sine ytringer og ikke fornekter dem. Det er heller ingen skam å beklage en uheldig uttalelse eller utilsiktet konsekvens av egne ytringer. Det er til og med lov til å holde munn. Men noen ganger må man ofre noe for friheten.
I Tibet er ofrene blant dem som kjemper for sin frihet så store at vi her hjemme i andedammen trolig har vansker med å forestille oss hva det innebærer. Men de har også en stor sak å kjempe for – sitt menneskeverd. Det er en verdikamp, og motstanderen er et regime der egen makt og totalitær kontroll er det eneste som er igjen av tidligere tiders folkekamp for rettferdig fordeling og fellesskap. Opprørerne bruker ordet som sitt våpen. De sender ikke selvmordsbombere. De bruker ikke vold. De undertrykker ikke – de undertrykkes. Det er ikke vanskelig å ta parti for opprørerne i Tibet.
Jeg tror Geert Wilder også mener at han kjemper en verdikamp. Men den er i beste fall kunnskaps- og tankeløs. Filmen hans er etter alt å dømme aldeles unyansert propaganda som er egnet til lite annet enn å drive en voldsspiral oppover mot ytterligere hat og terrorhandlinger fra ekstremistmiljøer som trenger denne type ytringer for å vokse. Og konsekvensene rammer vilkårlig og mye bredere enn opphavsmannen og hans meningsfeller. Likevel – vold er utøverens ansvar. Alltid.
Så hva gjør vi da, vi som ikke liker at denne typen budskap får komme til uttrykk? Hva skal vi mene om det? Skal han få lov? Den gjengse oppfatningen her til lands synes å være at vi skal tåle og tillate alle typer ytringer, selv om de krenker noen. Eller, det vil si – det er ikke helt riktig. Ytringsfriheten i Norge er begrenset, blant annet ved at blasfemi og rasistiske uttalelser er forbudt.
Jeg skulle ønske vi kunne ha en total ytringsfrihet uten begrensninger i vårt lovverk. Men det krever at hver innbygger er sitt ansvar bevisst i sine ytringer – både i stort og smått. For å få frihet i et samfunn må man vise ansvarlighet overfor det samme samfunnet. Det krever kunnskap, opplysning og dialog med respekt for alle individers rett til en plass i samfunnet, ikke propaganda, ensretting og selviskhet. Det gjelder både muslimer og dem som representerer kristen tro og kultur.
Jeg har vært heldig med min oppdragelse. Jeg unner flere det samme. Frihet under ansvar.
